Good bye, Toronto

torontoblog-ii

Toronto filmfestival er på hell. Vi pakker kofferten og setter kursen hjemover. Nå begynner en ny fase i planleggingen av Kosmorama.

Det er lørdag morgen, vi har våknet tidlig – gjør gjerne det på denne siden av dammen, og hatt arbeidsøkt på hotellrommet. Utrolig mye en kan få gjort med litt kaffe innabords og aircondition på full guffe før en skal ut i verden.

Vi har oppsummert hvilke filmer vi vil ta med oss hjem, hvilke vi må tenke litt mer på og hvilke vi tror det er greitt å spare vårt publikum for. Det er jo alltid smak og behag, men vi prøver å tenke at vi ser film på vegne av flere: Alle filmene vi velger trenger ikke å være en personlig favoritt, men de må treffe oss: at vi kjenner at vi blir berørt og tar med oss filmen videre, at vi får lyst til å finne ut mer om akkurat det temaet den brakte opp, vi vil snakke med andre om den osv. Det viktigste for en filmfestival er å ha filmer som engasjerer på ulikt vis – at vi styrer unna det likegyldige.

I årets festivalprogram fra Toronto er det mange interessante tendenser. Sjeldent har vi sett så mange filmer i løpet av en uke med gjennomgående sterke kvinneroller. I tillegg har mange av filmene kvinnelige regissører og produsenter. Finske «Little Wing» er en av filmene som har vakt oppmerksomhet her og er et eksempel på dette.

Det er vanskelig å si hvor bevisst festivalen har jobbet med å øke kvinnekvoten, eller om det er et positivt tegn i tiden.

På et av seminarene her, snakket de om utfordringene med en mannsdominert filmbransje: I Hollywood lages 4 prosent av filmene av kvinner – 4 prosent, dere! Og gjett hvor mange prosent av Oscarene som ikke er en egen kvinnekategori som blir gitt til kvinner? 1 prosent!

Det gir seg selv at vi som har festival i Kvinneuka, den med 8. mars i seg, har fått litt mer å tenke på disse dagene!

En annen påfallende tendens i denne festivalen er at mange filmer er lagt til Europa under, eller i tiden rett etter 1. verdenskrig. Det kan tyde på at mange ser paralleller til en del av utfordringene vi står overfor nå. I den ikke helt vellykkede storfilmen «The Promise» med blant andre stjernen Christian Bale i en bærende rolle, starter vi i et Tyrkia der mange ulike folkegrupper lever i fred, side om side. Gradvis blir filmen mørkere og skildrer utdrivelsen av armenerne. I den, etter min mening, mer vellykkede «Frantz» av François Ozon møter vi franskmenn og tyskere som prøver å finne forsonig etter krigen. De spør: Hvordan kunne naboland som Tyskland og Frankrike bli fiender – barna lærer jo hverandres språk på skolen.

Vi tar med oss noen filmer i hjertet og i kofferten på vei hjem. Nå skal vi jobbe for å skru sammen programmet vårt. I Toronto har vi fått flere brikker vi kan pusle sammen. Vi er takknemlige for fine dager her og gleder oss til å komme hjem til herlige Trondheim!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s