Fem musikalske filmer på Kosmorama

Hver dag frem mot festivalen kommer vi til å skrive om fem filmer på årets Kosmoramaprogram som har en felles tematikk. I dag har Ola og Svein Inge skrevet om filmer som har musikken i sentrum.

Kulturens kraft – IDOL

the-idol-film-review15

Kultur og kunst er viktig i seg selv, men noen ganger blir det enda viktigere, fordi kulturen blir en del av fortellingen om nasjonen og er med på å definere nasjonens identitet. Palestinerene som folk har ingen nasjon slik vi tenker på nasjonen som institusjon. Da Mohammad Assaf vant Arab Idol i 2013 så vi klart dette uttrykt gjennom den enorme interessen som ble tillagt, om vi skal si det snilt, en relativt ubetydelig musikkonkurranse.

Mohammad er en særdeles talentfull sanger med en fantastisk stemme, men det var ikke først og fremst den kulturelle og kunstneriske egenverdien som var dominerende da hele det palestinske folket satt på nåler på det som fantes av gater og torg og ventet med dørgende stille utålmodighet de ulidelige og kunstig lange sekundeene før vinnerens navn ble lest opp. Da eksploderte Palestina, som om de hadde vunnet VM-finalen i fotball.

Det som stod frem den dagen var et meget potent og synlig bevis på kulturens kraft og betydning i nasjonsdannelsen, et viktig kapittel i den historien som en gang kanskje vil føre til at den reelle nasjonen Palestina en gang får se dagens lys.

Hany Abu-Assads film om Mohammad Assaf, Idol, er en fornøyelig historie, basert på faktiske hendelser og med rene dokumentarscener på slutten, de rørende jubelscenene når seieren er et faktum. Noe så sjeldent som en Feel Good film fra Gaza – med basis i musikk.

Billetter kjøper du her.

 

Et ikon – ZIGGY STARDUST AND THE SPIDERS FROM MARS

78b12308b80178e0a0e3e0b81987c6cf

Med David Bowies overraskende og alt for tidlige død føler vi at vi nesten ikke har noe valg, vi må være med på hyllesten av en av de største. Selv om Kosmorama skal være tilnærmet 99% helt nye filmer, gjerne med nordisk, norsk og i hvert fall Trøndersk premiere skal vi også vise noen drypp fra filmhistorien. D.A.Pennebakers film fra 1973 er fremdeles et potent filmatisk uttrykk som viser en tidsepoke i musikkhistorien og skildrer en artist, musiker og kunstner som skulle bli et viktig ikon for hele den liberale og kunstnerisk frie vestlige verden.

D.A.Pennebaker er regissøren som kanskje mer enn noen andre har gjort det til sin livsoppgave å skildre musikkens ikoner.

I 1967 lagde han Don’t Look Back, definitivt den beste filmen om og med Bob Dylan og mange mener at det er en av de viktigste musikkfilmene i filmhistorien. Monterey Pop fra 1968 er minst like god og viktig som konsertmusikkdokumentar enn sin mer kjente navnebror Woodstock. Han har også laget store og små musikkdokumentarer om og med John Lennon, Jimmi Hendrix, Otis Redding, Depeche Mode, Jerry Lee Lewis og opp til flere med Bowies alter ego Ziggy Stardust, men størst og viktigst Ziggy Stardust and the Spiders From Mars. Filmen skulle dokumentere den aller siste konserten hvor Bowie skulle være Ziggy – 3. juli 1973, en magisk kveld i musikkhistorien.

Billetter kjøper du her.

 

Korsang som mestring – BOYCHOIR

Photography By Myles Aronowitz

Film som all annen kunst og kultur er en blanding av innovasjon og svært lett gjenkjennelige strukturer. Nyskaping kontra klisjeer om vi skal bruke er mer tabloid uttrykk. En middels trent filmtitter vil raskt avsløre at Boychoir bruker mesteparten av registeret i en klassisk filmfortelling, faktisk går den så langt at det er en oppvisning i at det går an å lage god film basert kun på klisjeer.

Regissøren, kanadieren Francois Girard skrev seg inn i filmhistorien i 1993 med den usedvanlige begavede 32 Short Films About Glenn Gould. Et kunsterisk og originalt oppkomme av en film som portretterte den legendariske kanadiske pianisten Glenn Gould.

Girard har også holdt seg innenfor musikkrelatert fiksjon med Le Violin Rogue i 1998 og han har laget små og store musikkrelaterte dokumentarer om Bach’s musikk og konsertdokumentaren Secret World Live om og med Peter Gabriel i 1994.

Det er kanskje Girads kunnskap om og kjærlighet til musikk som gjør at han klarer å lage en film som Boychoir, hvor han blander vakker korsang inn i en sosialdramatisk historie om den unge gutten fra det laveste laget i samfunnet som med sitt talent klatrer til topps. Den klassiske historien om at man vokser med mestring, at selvrespekt og selvtillit er to sider av samme sak, at man kommer langt med talent, men at man må jobbe hardt for å lykkes.

Det er ikke ofte vi roser filmer som består av 99% klisjeer og 1% originalitet, men når det håndverksmessige er så helstøpt fungerer det overraskende bra – og mye kan nok forklares ved regissørens åpenbare forståelse for musikkens kraft.

Billetter kjøper du her.

 

Black, blackere, BLACKHEARTS!

BLACKHEARTS-poster-web

Den norske black metal-kulturen og -musikken har havnet både på museum, mellom bokpermer og i bevisstheten til nær sagt folk flest, etter å ha startet som et obskurt og veldig subversivt fenomen i årene rundt 1990. Nå til dags er «svartmetall» en del av dagligtalen, og musikken og musikerne allment akseptert som «vår største kulturelle eksportvare». Blackhearts er en film helt på musikkens og kulturens premisser, men den sier også om det som har fulgt i kjølvannet av den norske black metal-eksplosjonen, både på det individuelle og samfunnsmessige plan. Gjennom fire-fem personlige historier lærer vi å kjenne den betydninga som norsk svartmetall har hatt i Colombia, Hellas og Iran, og ikke minst i Norge der sjangerens ledende aktører deltar i MGP og gjerne har et nærmest klinisk profesjonelt forhold til en musikk og en livsstil som for mange andre krever full dedikasjon og lidenskap.

Blackhearts som dokumentarfilm kommer unikt nært på sine hovedpersoner, og som forteller flere eksepsjonelle historier på sin knappe halvannen time. Hva skal man ellers si om Irans eneste svartmetallmusiker, som får drømmen oppfylt med spillejobb på Infernofestivalen i Oslo, men som rett og slett ikke kan reise hjem igjen til det undertrykkende regimet i hjemlandet? Sina Winter er tilstede på verdenspremieren på Blackhearts på Kosmorama, ikke som tilreisende internasjonal gjest, men som Orkdalsbosatt ung mann, i likhet med filmens produsent Christian Falch. Falch er selvsagt nøkkelpersonen i det hele her, en ambisiøs filmprodusent som har den perfekte blandingen av profesjonell kompetanse, erfaring og personlig engasjement for akkurat dette stoffet. Kredibilitet og ekthet er essensielt i svartmetallmiljøer verden over, og Falch besitter det nødvendige for full tilgang og tillit. Slikt blir det veldig god dokumentarfilm av.

Billetter kjøper du her.

 

Tidenes første seriemorderdokumentarmusikal? – LONDON ROAD

london

Musikalsjangeren har blitt en kuriositet i filmens verden, det må vi bare innse. Om det er rart eller ikke får andre avgjøre, men det er sikkert at det er mye mer naturlig for et norsk teater å sette opp sceneversjonen av Sound of Music, eller hvilket som helst annet musikalsk stykke (populært er det også), enn det er for filmbransjen å forsøke å lage en ny Sound of Music for det store lerretet. Hobbiter, edderkoppmenn og lastebiler som forvandler seg til monstre er helt vanlig kost på kino, men om noen helt uforvarende bryter ut i sang og dans er det fare på ferde. For dette gjør man da ikke i virkeligheten?!

Sant nok, men kanskje vi burde. Mangt et tragisk tema kunne vært behandlet med litt mer sang og dans, og London Road er en meget original bidragsyter i så måte. Filmen – som ikke helt uventet er basert på et teaterstykke – forsøker utrolig nok å lage musikaldokumentar av historien om en grufull seriemordsak i Ipswich i 2006, da fem prostituerte ble drept i nærheten av et ellers stille nabolag i London Road. Absolutt alle replikker, dialoger og sangtekster i filmen er direkte hentet – ordrett – fra vitneutsagn og intervjuer som ble avgitt i sakens anledning. Innbyggerne langs London Road spilles av skuespillere, men ordene deres er så ekte og dokumentariske som mulig er. Og flott og fengede musikk blir det også av dem! Så mye mer er det ikke å si om dette, foruten at du må se det (eventuelt høre det) for å tro det.

Billetter kjøper du her.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s