Olas filmblogg

evidence-making-a-murderer-left-out-that-ll-totally-change-your-opinion-of-the-case-u1

RETTSSTATENS FALLGRUVER
TV serien MAKING A MURDERER har fått en voldsom oppmerksomhet. De som har sett et par tre episoder er livredde for «spoilers» og skyr venner og kolleger de vet har sett flere episoder enn dem selv.

Steven Avery soner først 18 år for en voldtekt han aldri hadde begått. Akkurat mens han er i ferd med å bli renvasket forsvinner en ung kvinnelig fotograf. Etter noen dager finner politiet utbrente likrester på Averys tomt. Han ryker inn igjen og hevder nok en gang sin uskyld. Er han utsatt for tidenes villeste justismord? Det mer enn antydes i løpet av de to første episodene, men historien er så ekstrem at hadde det vært fiksjon ville den blitt vurdert som usannsynlig.

Min første følelse halvannen episode inn i serien var sinne og frustrasjon, jeg blir raskt litt rød i øreflippene når historiene handler om den lille mannen mot de store stygge ulvene i samfunnet. Spesielt når politi og rettsvesen rotter seg sammen og er de virkelige skurkene. Med MAKING A MURDERER blir det hele etterhvert så ekstremt at jeg blir mer redd for at jeg blir grundig lurt og mistanken sniker seg inn om at det hele er en Mockumentary. Jeg må faktisk google meg frem før jeg er sikker på at Steven Avery eksisterer og at han er en reell mann med en lang og trøblete historie.

Alle som har skrevet om serien har vært flinke og ikke røpet mer enn det som er innenfor de to første episodene. Det journalist-etiske perspektivet om hva man tar med, og hva man utelater i film for at det skal fungere som en fortelling skal jeg la ligge her.

MAKING A MURDERER handler først og fremst om rettssikkerhet og rettsstatens berettigelse. Vi har flere grove justismord også i Norge, og spesielt her i Trondheim har mange vært sterkt preget av Fritz Moen saken. Folk gikk til grunne av folkesnakket og mistankene i Nidarvollområdet etter det andre drapet som Fritz Moen til slutt ble uskyldig dømt for.

81OgapmaShL._SL1500_

Filmhistorien har alltid vært full av gode historier, både fiksjon og dokumentar, om rettssystemets svakheter. Systemet kan lett trå feil. Kanskje den beste rettsalsfilmen noennsinne er 12 EDSVORNE MENN (Sidney Lumet – USA 1957). Denne filmen følger juryen i en rettsak der etterforskningen og aktoratets arbeid var så mangelfull, og enkeltmennesker får stor innvirkning på utfallet. Ikke mye annerledes enn det journalister og filmskapere mange ganger har oppnådd i etterkant av reelle justismord, ved å skape så mye oppmerksomhet at saker gjenopptas og fører til frifinnelse. Der ligger også spenningen knyttet til MAKING A MURDERER – historien fortsetter i virkeligheten.

SELVTEKT PÅ FILMLERRETET

Et annet aspekt ved rettstaten som filmlerretet ofte har tatt tak i er fenomenet selvtekt. Når enkeltindividet med berettiget harme tar saken i egne hender fordi rettsstaten svikter og ikke kan beskytte de enkeltindividene den er ment å beskytte.
maxresdefault

 

Joel Schumachers TID FOR HEVN eller A TIME TO KILL fra 1996 er en filmatisering av John Grishams roman med samme navn. Grisham er en erkekonservativ forfatter som med denne boken har forherliget borgervernets legitimitet og selvtektens berettigelse.

Det er gjort så politisk korrekt, to skitne white-trash hillbillies voldtar og dreper en ung vakker og svært uskyldig mørk jente. Faren spilt av Samuel Jackson skyter og dreper de to gjerningsmennene med overlegg og kaldt blod inne i rettssalen med dommere, politi – hele rettsvesenet som førstevitner. Sandra Bullock og Matthew McConaughey spiller de unge advokatene som skal forsvare Jackson, og selvsagt vinner de til stormende jubel, gnikkende fioliner og full pes av alle filmfortellingsgrep verden var i stand til å stable på bena i 1996. Jackson frikjennes 100% og kan forlate rettslokalet som en fri mann, og i salen jubles det (både i rettssalen og kinosalen).

Som fersk kinosjef holdt jeg et innlegg på en kinosjefkonferranse i 1996 hvor kinosjefens redaksjonelle ansvar og sensuransvar var tema. Det hele startet med at daværende kinosjef i Oslo nektet å sette opp David Cronenbergs CRASH (1996) fordi den var samfunnsnedbrytende. Jeg fortalte at EN TID FOR HEVN var den vanskeligste filmen jeg hadde satt opp på kino så langt i karrieren (som da var relativt kort). Filmen var (og er fremdeles) for meg det sleipeste og mest alvorlige angrepet på det jeg holder som det viktigste prinsippet for alles rettssikkerhet, en rettsstat som fungerer, som er rettferdig, som tar hensyn og sier at i formildende retning bemerkes osv. Men at man kan bli frikjent for drap fordi den som ble drept var verdi- og rettsløs er den skumleste veien vi som rettsstat kan bevege oss inn på.

 

Crash-awards-2

Det ble stille i salen under mitt innlegg hvor jeg konkluderte med at den politisk korrekte EN TID FOR HEVN, som ville nå titusenvis av kinogjengere var en mye større trussel for det norske samfunnet enn Cronenbergs ekstreme CRASH, som ville bli sett av en liten subkulturell gruppe av fans og filmentusiaster og kanskje bli forstått av halvparten.

Senere på kvelden sa en kollega at hun hadde tenkt mye på det jeg hadde sagt tidligere på dagen og spurte: «si meg Ola, har du barn?» Jeg ble rett og slett satt ut. Det ble stilt spørsmål ved mine empatiske evner fordi jeg ikke så faren i filmens reaksjon som den mest naturlige nestekjærlige handling en far kan gjøre når ens barn blir drept. Hvem sier at film ikke påvirker, og at det ikke kan være et sleipt medium. Et medium som diktatoriske propagandister som Goebbels visste å utnytte.

 

RETTSSTATEN PÅ KOSMORAMA
Under årets Kosmorama som er like rundt hjørnet har vi mange filmer som på flere måter berører de temaer som er beskrevet her. Dokumentarer som tar tak i de samme problemstillingene som MAKING A MURDERER og filmer som tar opp selvtektens mørke sider på den samme problematiske siden som EN TID FOR HEVN.
 ulrik-rolfsen-700x450
Vi skal også belyse rettstatens behandling av en filmskapers rett til å verne om sine kilder. Ulrik Imtiaz Rolfsen fikk alt sitt materiale beslaglagt av PST under arbeidet med en dokumentar om ekstremisme innenfor de radikale muslimske miljøene i Norge. Nylig vant han sin rettssak mot PST i Høyesterett. Høyesterett mente PST brøt loven da de beslagla upublisert materiale fra Imtiaz Rolfsen i sommer. Det var film fra en kommende dokumentar om Ubaydullah Hussain og islamistmiljøet i Norge som Rolfsen lager.
Seieren ble ansett som en viktig seier for kildevernet og ytringsfriheten, men i denne sammenheng kanskje mest en seier for rettsstaten som setter grensen slik at vi ikke kan bli en politistat.
Ulrik Imtiaz Rolfsen kommer til Kosmorama, og han har mye på hjertet. Bare gled dere alle sammen. Kosmorama blir som alltid full av alvor, viktige tema og gode diskusjoner i tillegg til mye moro og hyggelige filmopplevelser.

Filmsjef Ola

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s