En litt forsinket filmfredag: Å bli overrasket

Jo eldre jeg blir, og jo mer film jeg ser, er det blitt slik at jeg setter mer og mer pris på å få sett en film uten at jeg vet noe om den på forhånd. Det å gå til en film like naken som et spedbarn til døpefonten, uskyldsren og upåvirket, er best. Da, og først da, opplever du filmen slik den er tenkt. Da får du historien slik manusforfatter og regissør nøye har snekret sammen fortellingen for at du skal kjenne på spenningen og føle med karakteren, og ikke minst bli overrasket der hvor det er meningen at man skal bli overrasket.

Freeheld
FREEHELD

FREEHELD (Peter Sollett) ble en slik opplevelse for meg. Juliane Moore spiller en tøff politikvinne, det kan bli bra. Ok – hun går på date med en ung dame, da snur vi til et drama om den lesbiske kjærlighetens trange kår. Men vent nå litt, dette er bare lykke, det kan ikke vare i evigheten, noen av dem vil få et problem. Og joda det kommer til gangs. Hadde man på forhånd vist at dette er basert på en sann historie og kjente til historien ville det ikke gitt den samme effekten når man på rulleteksten får se bilder av de virkelige personene i scener som vi kjenner igjen fra filmen. Det er dessverre ofte slik at journalister, distributører, festivalprogrammerere og alle de som skal prøve å selge filmen ødelegger for oss som publikummere med å gi bort alle overraskelsene i et overivrig innsalg av filmen.

THE TREASURE
THE TREASURE

Vi jobber på Kosmorama med å få tak i to filmer hvor vi skal markedsføre akkurat dette på en ny måte. Før jeg så THE TREASURE (Porumboiu – Romania) i Cannes i vår ble den solgt inn til meg som en film med den mest overraskende slutten jeg noen gang hadde sett. Jeg må innrømme at jeg tenkte underveis på hvordan filmen skal klare å overraske meg når jeg sitter her og forventer å bli overrasket. Når jeg forstod at filmen var over og vi var inne i det siste minuttet klarte jeg fremdeles ikke å skjønne hva som var overraskelsen. Men joda, i det aller siste bildet, den aller siste scenen, før sallyset går opp og rulleteksten begynner. Den løsningen så jeg ikke, det hadde jeg aldri trodd – herlig!!!

Mountain
MOUNTAIN

I Roma sist uke så jeg en ny film med en fantastisk slutt. Så fantastisk at noen vil la seg provosere av den. En ting er at slutter noen ganger kan være åpne, slik at vi sitter igjen med flere tolkningsmuligheter, at den er vag og tvetydig slik at vi undres og dikte litt med. Men MOUNTAIN (Yaelle Kayam – Israel) er krystallklar på hva hovedpersonen gjør i siste scene, det forvirrende er at filmen gir deg to like tydelige muligheter for hvem det gjøres mot. DU må rett og slett velge, hvem tror du hun gjorde det mot – og konsekvensen for forståelsen av filmen og hvordan den slår er helt avhengig av ditt valg. Genialt – et enkelt grep for å gjøre en statisk film interaktiv.

Amama

Apropos fantastiske sluttscener. Begravelsesscenen i den spansk-baskiske AMAMA – WHEN A TREE FALLS (Altuna Asier) er den mest tristvakre scenen jeg kan huske å ha sett på film på svært lenge. En begravelse ble omgjort til en performance med musikk og store bilder av den døde utstilt på en låve. En poetiske reise gjennom den dødes liv frem til slutten. Forøvrig hadde AMAMA en av de flotteste far-datter skildringer noensinne.

Land of mine
LAND OF MINE

I Roma fikk jeg òg sett en ny bølge med filmer som tar opp sterke historier knyttet til 2. verdenskrig. Koblet sammen med mange filmer vi allerede har på plakaten så ligger det an til et sterkt sideprogram med tema fra 2. verdenskrig. Det har nå gått så lang tid at filmskapere og historiefortellere klarer å se litt mer nyansert på tingene. Hva er heroisme, hva er svik, hva er legitim motstand under en okkupasjon, og hva er legitimt skadeverk gitt at man er i en krigssituasjon. Kort sagt hvor går grensene? Når brytes de, og ikke minst hva skjer når de brytes? Jeg har sett filmer fra Estland (1944), Polen (SUMMER SOLSTICE) , Frankrike (COME WHAT MAY) og ikke minst LAND OF MINE (Martin Zandlivet) fra Danmark som alle tar opp i seg grunnleggende etiske problemstillinger knyttet til menneskeverd i en krigssituasjon. Nå handler dette om 2. verdenskrig, men man skal ikke se bort i fra at tematikken har overføringsverdi til det vi ser av væpnede konflikter også i samtiden.

Det er veldig mye bra film å glede seg til på kino fremover – og ikke minst på Kosmorama i mars.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s