Film på liv og død

Oppholdet i Toronto går mot slutten! Det har gått utrolig fort og dagene har vært fullpakket fra morgen til kveld. Vi prøver å holde tellinga på filmene vi har sett, filmene vi burde sett, filmene vi ga opp og filmene vi gir oss over til. Noen av filmene hadde vi blinka oss ut på forhånd, andre har blitt en snakkis her på festivalen, noen få har blitt avlyst, men stort sett er det vanskelige valget at vi gjerne skulle sett enda mer!

På kinosenteret vi er mest, er det 14 saler som er i bruk til en hver tid. Fjorten alternativ, og som kjent kan vi være på bare en film av gangen. Dagene har fortont seg litt ulikt: den ene dagen handlet «alt» jeg så på om sterke, kule kvinner og alternative familiestrukturer. Litt utradisjonelle temaer, men lesten de var fortalt over var påfallende lik: Hollywood-dramaturgien holder stand. Uansett tema og problemstillinger heltene står overfor: dialogen er lett og lekende, klimakset forutsigbart og happy ending en selvfølge!

Neste dag var preget av europeiske filmer om mennesker i ekstreme situasjoner, på flukt, i krig osv. Og la oss konstatere først som sist: en europeisk film har ikke nødvendigvis happy ending. I går så jeg en film så trist at jeg knapt fikk sove i natt. Etter seks dager med intense opplevelser er det som hele følelsesapparatet har vært i bruk: hodet, hjertet og magen har fått en skikkelig overhaling. Filmene jeg har sett i Toronto speiler mange av problemstillingene vi står overfor i vår tid: hvordan kan mennesker leve godt sammen og respektere hverandre på tvers av kulturer? Flere av filmene viser det som ofte blir sagt: de fleste av oss ønsker å leve i fred, frihet og trygge omgivelser med familie og venner. Det er fler faktorer som forener oss, enn som skiller oss fra hverandre. Det er ikke så godt å si, men dette perspektivet fyller meg med optimisme for framtiden, selv når virkeligheten er hard og noen av filmene som skildrer den i overkant tøffe.

Toronto er også en by som langt på vei bekrefter nettopp dette. Det er en av verdens mest internasjonale byer med immigranter fra nær sagt alle land på kloden. Vi rekker bare å oppleve en flik av storbyen, men den gode og pulserende atmosfæren her, tror jeg nettopp skyldes at det er en kulturell smeltedigel. I flere av årets filmer er Canada trukket fram som  the promised land. Det er gøy å sitte blant et kanadisk publikum som ser ut til å kjenne seg igjen i dette: noen av dem er 1.generasjon, flere av dem har forfedre som tok reisen hit før dem. Med dagens flyktningesituasjon er det en nyttig påminnelse. Mange av de som kommer til Europa nå, vil være en ressurs i framtiden. Kanskje er det en film av en av dem, som blir den store snakkisen på Toronto Filmfestival eller Kosmorama om fem, ti eller femten års tid. Det blir spennende å se, og sikkert enda mer latter og flere tårer. De beste filmene er de som berører og engasjerer, ikke de som er glemt i morgen.

  • Silje

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s