Berlin 2014. Solen varmet mer enn filmene.

Det var mye bedre vær i Berlin i år enn det pleier å være. Varmere og tørrere. Når filmene i hovedkonkurransen skuffer var det noen dager mer fristende å sette seg på en plen og nyte en tidlig vårsol enn å gå inn i en mørk kinosal.

Av de 21 filmene som konkurrerer om en gullbjørn og en rekke små sølvbjørner på lørdag fikk jeg sett 14. Vår egen KRAFTIDIOTEN ble prioritert ned da den hverken er aktuell for Kosmorama eller Storytelling (Kosmoramas søsterselskap som importerer film for kinodistribusjon).

BOYHOODRichard Linklater (USA)

boyhood-picture-1-01132014-131924

Den suverent beste filmen, dermed også en soleklar favoritt til gullbjørnen er Richard Linklaters BOYHOOD.
Linklater har fulgt en liten familie over en periode på 10 år. De har spilt inn nye scener med jevne mellomrom og når du ser filmen er det nesten som om gutten vokser og blir litt eldre fra scene til scene. Det er så strøkent og vakkert gjort at jeg nesten får gåsehud her jeg sitter og skriver
Familien består av Patricia Arquette (mor), Ellar Coltrane (Mason) og hans søster spilt av Linklaters datter Lorelei. Ethan Hawke er helgepappaen som prøver å være mer kompis med ungene enn en tilstedeværende og reell far.
Fra ca. 8 til ca. 18 år. Store endringer. Små og store tildragelser, mye hverdag, mye humor og litt motgang. Det er godt å se at en liten gutt vokser til og blir en fin ung mann. Jeg fikk rett og slett tilbake troen på menneskeheten med denne filmen.

’71Yann Demange (Storbritannia)

71-web

Sølvbjørn bør det bli på britiske 71 av franskfødte Yann Demange. To britiske soldater blir forlatt av avdelingen sin da en demonstrasjon eskalerer i Belfast i 1971. I menneskevrimmelen dukker det opp to IRA typer som skyter den ene soldaten i hodet og våpenet klikker når han skal skyte vår mann. En kvinne stiller seg mellom og skjeller ut IRA typene og forbanner dem for at dette vil påfare lokalsamfunnet ytterligere vanskeligheter. Hun ber vår mann om å løpe og det gjør han med IRA typene i hælene. Han klarer etterhvert å gjemme seg. Natten kommer og han må komme seg hjem til den britiske basen.
Dette er en film som på mesterlig vis klarer å blande en politisk thriller, klassisk spenningsfilm med sterke psykologiske portretter. En film du suges inn i og som viser det totale kaos, i et samfunn preget av det vi senere har lært heter asynkron krigføring. Hvem er venn og hvem er fiende? Man kan ikke stole på noen og alle er redde, med mer eller mindre god grunn, for alle.
Alle parter i konflikten får så hatten passer. Ikke overraskende er det kanskje det britiske militære nærværet som får den største ripen. Det systemet som vår helt er en del av ender med å prøve å ta han av dage, fordi han har sett ting de paramilitære protestantiske gruppene planlegger mot katolikkene.
Filmen ikke bare antyder at britene var godt kjent med protestantisk god gammeldags terrorvirksomhet, men at de faktisk var med på det, og gjorde det de kunne for å dekke over bevis. Filmen har mao krutt enda den dag i dag.

KREUZWEGDietrich Brüggemann (Tyskland)

kreuzweg

Sølbjørn bør det også bli på tyske KREUZWEG. En 14-årig jente fra en svært streng katolsk familie skal konfirmeres. Hun tar etter hvert det meste svært alvorlig og tolker signaler og det som sies av presten helt bokstavelig. Hun har en syk bror og får etterhvert den ide at om hun gir sitt liv som Jesus gjorde vil det gjøre broren frisk igjen. Det hjelper svært lite med en, unnskyld uttrukket fanatisk religiøs mor, som med hele sin væremåte presser datteren nærmere og nærmere stupet.
Filmen er den mest nakne direkte og utleverende skildringen av et tungt katolsk religiøst miljø vi vel noen gang har sett. Regissøren har skrevet manus sammen med sin søster og de kjenner et slikt miljø fra sin egen barndom. Filmen er faktisk så ekstrem at den for ateister og andre ikketroende nærmest vil fremstå som en komedie. Det var mye ektefølt latter i salen da jeg så den i Berlin.
Dette er en utlevering av alle former for mørkemenn innenfor religion generelt. Vi kan godt le av dem, og det er vanskelig å ikke gjøre det, men vi bør faktisk ta dem såpass på alvor at vi må prøve å parkere dem også, sette dem på sidelinjen – en gang for alle.

Vi kan også gi såkalt hederlig omtale til et par tre filmer.
Rachid Bouchareb (vi har vist mange av han på Kosmorama tidligere) har laget en god film om det å sone, om tilgivelse og forsoning. Forest Whitaker kan godt få en skuespillerpris fra filmen TWO MEN IN TOWN.

Østerrikske MACONDO er et flott portrett om en ung asylsøkende gutt fra Tsjetsjenia, hans mor og to små søstre.

Kinesiske NO MAN’S LAND er en voldsom og underholdende ”Eastern”. Sergio Leone meets Mad Max. Dette var både kult og utrolig bra teknisk med fantastiske bilder fra den kinesiske ørkenen i beste ”western-stil”.

Så kan vi krysse litt fingre for Moland.

Ellers var det størst grunn til å snakke om det fine været – eller filmene som ikke var med i konkurranseprogrammet. I sideprogrammet Panorama var det flere godbiter som vi skal komme tilbake til senere.

Berlin 15.02.14
Ola Lund Renolen

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s