Smaugs ødemark, kinoens folksomhet

Hobbiten: Smaugs ødemark

På plakatene til forrige Kosmorama het det: «Vi leverer filmene. Du står for følelsene». At film handler om følelser, det å vekke og frambringe følelser, har blitt trukket fram av mange. Jeg liker den franske filmtenkeren Jean Mitrys idé, som formulerer sammenkoblinga mellom følelser og intellekt i beskrivelsen av filmens evne til å gi oss «følte idéer».

Bad Taste VHS-cover

Jeg tror Peter Jackson kunne bifalt det utsagnet, uten at jeg skal si det for sikkert. Mange vil nok uansett skrive under på at både Tolkien og Jackson har skapt visse følte idéer for dem. Personlig overskygges nok alt som har kommet i etterkant av barndomsopplevelsen av å se Bad Taste-coveret i den lokale videosjappa.

Uten å gå inn i diskusjonen om Jackson lager Hobbiten-trilogien for å melke ei ku eller ikke, i hviken grad det er finansielle eller kreative impulser som har drevet prosjektet fram, må det dog sies at det er vanskelig å se noen nye idéer, følte eller ikke, i de to første filmene. For all del, det er bra gjort, det er ganske så greit å se, av og til morsomt, imponerende. Men på de nesten ti åra mellom Ringenes Herre og Hobbiten, har det ikke skjedd noe nytt – utenom at det som skjer er nytt (noen nye karakterer, nye situasjoner). Det er forstatt den samme CGI-festen om makts korrumperende kraft. Det har ikke hjulpet å hive inn en bedårende alvekvinne som amasone eller Mikael Persbrandt som hårete mannbjørn. De følte idéene er de samme.

Gandalf

På oppdrag fra Kosmorama, ble jeg sendt på verdenspremiera til den siste filmen, Smaugs ødemark, og skulle rapportere. Noe av tanken var vel at en «cinefil» skulle dra på en premierekveld til en film som i stor grad henvender seg til «nerder». Jeg hadde ikke sett den første Hobbiten-filmen – mer på grunn av at det alltid er så mye å se, snarere enn motvilje – men fikk sett den rett før jeg dro på midnattsvisninga av denne siste (som jeg forøvrig så i 2D). Trondheim kino hadde oppfordra publikum til å kle seg ut, men det var få, utenom kinokioskens egne ansatte, som hadde funnet fram sminkeboksen. Det hele utmerka seg ikke som en veldig spesiell anledning: folk gikk på do, de gikk i kiosken, gikk til salen sin og satt seg ned. Funksjonelt. Satt og så sin reklame, uten mye leven. Og jeg dro fram lefsene mine og drakk min kaffe og cola (nei, jeg pleier ikke å ha med lefser på kino). Reklamen der oppe på lerretet fikk meg til å føle meg ensom – ikke fordi den viste sosial omgang, men fordi dens idé- og følelsesmessige forflatning ikke kunne deles med noen –, men utenom det var det helt greit. Ja, ikke bare greit: jeg gleda meg til filmen! Etter en glimrende audiovisuell presentasjonen av et nytt lydsystem, var jeg klar til å la det drønne i øyneørenes følsomhet.

Noe av det positive med å dra på kino aleine, er at man er mer disponert for å fange opp reaksjoner fra ukjente mennesker ved siden av. Opplevelsen blir en litt annen om man kjenner de man sitter ved siden av, særlig om de man kjenner gjerne holder følelsene og tankene sine i taushet, i en ekstrem respekt for settingas krav om stille konsentrasjon. Denne oppmerksomheten for andres reaksjoner kan ofte være ganske plagsom, men om filmen ikke er den helt store, og om filmens natur er av «nerdekulturell» art, som denne til en viss grad kan sies å være, kan denne sosiale oppmerksomheten by på interessante opplevelser og ikke bare være plagsom. Dette har jeg tidligere opplevd med bl.a. Stallones siste Rambo-film og Jan Troells Maria Larssons eviga ögonblick.

Sistnevnte så jeg under filmfestivalen i Tromsø i år. Til høyre for meg satt det en kvinne, som også var der aleine. Filmen var forsåvidt grei nok, men det mest interessante var egentlig hvordan kvinnen ved siden av meg stadig ga sin emosjonelle respons, sin hørbare medfølelse, kan man kanskje si, til dramaet på lerretet. Jeg synes faktisk ikke det var plagsomt, heller litt rørende. Inntrykka hennes måtte bare ut igjen, liksom, som mer eller mindre kraftige uttrykk. Det var nok noe med stemninga i salen den kvelden i Tromsø. Troell var selv tilstede med sin kone. Og filmen i seg selv opplevde jeg som litt «billig» i all sitt godhjerta melodrama (etter opplevelsen av Margaret dagen etter, ble dette inntrykket av Troells film bare forsterka). Men faktumet lar seg ikke bortforklare: for en gangs skyld brydde jeg med mer om publikum enn filmen.

Evangeline LillyJeg opplevde en delvis lignende situasjon under denne verdenspremiera av Smaugs ødemark. Jackson vet jo hvilke knapper han skal trykke på, som de sier, så filmen gjorde ikke spesielt inntrykk. Dette kan for noen høres ut som et motsigelse, men det er det jo ikke – å gjenkjenne de emosjonelle knappene filmskapere har trykka på er ikke det samme som å føle det ønska resultatet. Denne gangen satt det ei jente til venstre for meg, som stadig kom med emosjonelle utbrudd. Disse utbrudda var forsåvidt, i den grad det gir mening, like klisjéfulle som de på lerretet – men med den vesentlige forskjellen at de ikke ble spilt, ikke kom fra en rolle, men ble levd. Det blir derfor feil å kalle de klisjéfulle, men la oss si forutsigbare – de samstemte med Jackons knappetrykking. Jeg ble ikke akkurat rørt denne gangen, men heller ikke irritert. Det var snarere en fascinerende påminnelse om det filmen selv gir uttrykk for: man har ikke alltid makt over sin egen kropp. Gir det i denne sammenheng, altså i tilfellet med jenta, mening å foreslå at Jackson ikke bare leverte filmen, men også stod for følelsene?

En filmopplevelse er vel alltid en slags dialog mellom «følte idéer» – filmens og våre. I møte med Smaugs ødemark, som jeg synes var en god film på flere måter (og bedre enn den første), opplevde jeg ingen nye følte idéer. Men i kinosalen, der man av og til får sjansen til å oppleve en film ’gjennom’ andre (ukjente) menneskers respons, kan klisjéene av og til finne en uttrykksfull menneskelighet, det ordinære bli filtrert gjennom det sosiale rommets følelser, sånn at kinosalen ikke bare står for filmer, men også for følelser som ikke tilhører deg selv. Man kan drikke kaffe i verre rom. Litt som i Smaugs ødemark, der de mørke kreftene av og til er mer tillokkende enn de lyse, byr kinosalens mørke av og til på mer idérikdom enn filmens lys. Og dét, folkens, kommer fra en såkalt «cinefil»!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s