Trondheim filmklubb – klubben i mitt hjerte

bildePå forsiden av lørdagens kulturbilag i Adresseavisen står det med store bokstaver: Filmklubben mister all støtte. Dette treffer meg midt i hjertet. Artikkelen inne i avisen kan fortelle at de 100000 kronene som Trondheim Filmklubb og barnefilmklubben tilsammen får fra Trondheim kommune er det som gjør at de holder hodet over vannet. Etter at filmklubben ble kastet ut av Rosendal har leieutgiftene til kinosal og kontorlokaler økt betraktelig og støtten fra Trondheim kommune har vært helt nødvendig for videre drift. Vel, dette var en kort oppsummering av hva som er problemstillingen og hvorfor filmklubben altså er truet av nedleggelse. Jeg vil gjerne dele hvorfor dette treffer meg så hardt.

Uten Trondheim Filmklubb hadde jeg gjort noe helt annet. Jeg hadde ikke hatt stillingen som festivalprodusent for Kosmorama, en jobb jeg elsker og som i perioder tar helt over livet mitt. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, men det hadde neppe vært «noe med film». Som nyinnflyttet filmvitenskapstudent ved tusenårsskiftet var veien kort til Trondheim Filmklubb. Først som medlem. Hvorfor? Jo, fordi det burde man jo når man studerte film. Dessuten var det en gylden mulighet til å se filmer jeg ikke hadde sett før og som jeg skjønte at jeg egentlig burde ha sett for lenge siden. Og en døråpner til å se filmer jeg ikke visste jeg ville se. Jeg så de fordi noen andre sa den var bra, fordi jeg leste om den i en av de utallige bøkene som lå på Rosendal, fordi jeg likte andre filmer av akkurat den regissøren, fordi det var den filmen som gikk den dagen. Grunnene var ikke alltid så gjennomtenkte, men filmene var stort sett enn opplevelse.

Etter kun kort tid som medlem var veien kort til å søke om en plass i styret. Der ble jeg i seks år, og jeg vil påstå at disse årene var helt avgjørende for at jeg endte opp med å ville gjøre det jeg gjør i dag, og at jeg etterhvert fikk muligheten til å gjøre det også. En styreplass i filmklubben var en fantastisk skole for å en dag jobbe med filmformidling. Jeg fikk en grundig innføring i hvordan filmdistribusjon og kinobransjen fungerte, vi diskuterte tema for sesongens program, regissører, filmer og det var rom for å mene hva som helst (jeg har etterhvert lært meg å like Woody Allen, men synes fremdeles Eyes Wide Shut er innmari oppskrytt). Man kunne være så sær og smal man bare ønsket eller man kunne dyrke det kommersielle, men de fleste i styret (og de fleste av våre medlemmer tror jeg) hadde bare en genuin kjærlighet til filmen, om det var Lucas, Lynch eller Leos Carax som sto bak. Vi ville bare lære mer, oppleve flere av disse magiske øyeblikkene i mørket.

rosendalAlle diskusjonene og samtalene ble jo også til nye magiske øyeblikk i mørket på Rosendal. Innenfor filmklubbens trygge rammer var det enkelt å prøve ut ideer rundt hvordan man løftet filmer som fortjente litt ekstra oppmerksomhet. Vi inviterte filmskapere til å introdusere, viste firetimers samurai-film med innlagt middagspause, hadde anarki-aften (alltid godt besøkt) og satte opp et komplett Peter Jackson-retrospektiv med egenimporterte filmer, et program som også ble vist av andre filmklubber rundt om i landet.

Gjennom Trondheim Filmklubb fikk jeg muligheten til å delta på flere filmfestivaler, blant annet tilbrakte jeg 8 dager i Dhaka, Bangladesh som jurymedlem i Dhaka International Film Festival (ikke på filmklubbens regning må jeg presisere). Det var lærerikt på så mange måter, selve innholdet i de enkelte filmene var kanskje minst viktig. Følelsen av å dele noe spesielt på tvers av kulturer var noe annet. Tromsø Internasjonale Filmfestival ble også hyppig besøkt og gjennom alt dette fikk jeg etterhvert en kunnskap som var uvurderlig den dagen jeg skulle ut på jobbjakt. Dessuten ble jeg kjent med det som i dag er noen av mine aller beste venner.

love-tfkNå er ikke alle medlemmene i Trondheim Filmklubb (eller hvilken som helst annen filmklubb i Norge) nødvendigvis ute etter en jobb innen film, selv om det ble veien å gå for meg. Men felles for mange av oss er ønsket om et miljø hvor det er lav terskel for å dele vår entusiasme for film, å sette seg i en kinosal sammen med andre som ønsker den samme opplevelsen, å oppdage filmer man ikke visste om, å tørre å mene noe om filmene man ser, å lære av andre, å diskutere, eller bare å like. På samme måte som man gjennom idrettslag, studentorganisasjoner eller politiske organisasjoner får engasjert seg i det man liker og får større utbytte av det fordi det er en sosial ramme rundt det hele, så er filmklubben et sted å samles rundt det VI elsker, nemlig film. 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s