Programsjefens filmblogg uke 32 og 33

En lang sommer er over og vi er i gang igjen med å planlegge og legge til rette for at jubileumssesongen av Kosmorama skal bli den beste ever. Neste år arrangeres festivalen i månedsskiftet april/mai. På mange måter føles det lenge til, men når ukene begynne rå trille så går det ofte ubehagelig raskt. Det er mye som skal på plass.
Før vi begynner å snakke om film må vi sende noen tanker til en av våre støttespillere og ivrigste frivillige som ikke vil få være med å oppleve 10-årsjubileet. Stig Ove Storli gikk bort den 3. August. Han falt rett og slett på post som frivillig også under Olavsfestdagene. Han har vært syk nesten like lenge som Kosmorama har eksistert, og til slutt måtte han oppgi kampen mot kreften. Dagens bisettelse var både trist og høyverdig – verdig en hedersmann. Vi lyser fred over Stig Oves minne.
Stig Ove ville ha ønsket at vi fortsatte å jobbe for å gjøre festivalen best mulig, og da må vi se og vurdere mye film og det kom programsjefen godt i gang med denne uken.

JUST LIKE A WOMAN (Rachid Bouchareb)
Bouchareb har vært en av festivalens faste travere de siste årene. Vi viste krigsdraamaet INDIGÈNES i 2007, LONDON RIVER i 2009 og OUTSIDE THE LAW i 2010. Alle disse er sterke drama hvor sosial urettferdighet og kampen for rettferdighet og verdighet er sentrale tema. Med JUST LIKE A WOMAN forflytter han seg til USA. Han har laget en Thelma- og Louise-aktig historie om to unge damer som reiser i bil fra Chicago til Santa Fe gjennom et filmatisk flott amerikansk landskap. Filmens største problem er nettopp at det er umulig å ikke sammenligne med THELMA OG LOUISE, og da faller den litt igjennom. DE opplevelsene som ligger til grunn for ”flukten” og de opplevelsene de får underveis blir rett og slett ikke sterke nok. Velment og fint, men det røsker ikke, dessverre.
(Karakter 6,7 av 10 mulige)

SIGHTSEERS (Ben Wheatley)
Ben Weatley slo gjennom med et kraftig smell med KILL LIST som vi viste på Ramaskrik i 2011. Episodefilmen ABC’S OF DEATH ble vist på Ramaskrik på Oppdal i fjor. Som en slags annonsert fornyer av og utvider av skrekkgenren var det med spenning jeg begynte på filmen. Det første som slår meg er at den er spik spenna sprø. Definitivt ikke en trad. genrefilm. Faktisk er den så annerledes at det ikke nødvendigvis er enkelt å forholde seg til den. Jeg liker normalt skrudde og litt utilgjengelige filmer, det var mye bra med SIGHTSEERS også, men det tok ikke helt av for min del. Jeg skal ikke røpe mer enn at det utvikler seg til en mer eller mindre komisk drapsbølge.
(Karakter 6,5 av 10 mulige)

NO ONE LIVES ( Ryûhei Kitamura)
Erfaren japansk action, fantasy og horror- regissør som lager sin første film i USA. Utrolig smakfullt teknisk og estetisk, men dessverre svært usmakelig hva angår innhold. Den største svakheten er at han lar all gørra gå utover en ufyselig bande, som i forhold til amerikansk selvtektsrettferdighetssans liksom skal gjøre det mer spiselig. Det funker ikke.
(Karakter 4,8 av 10 mulige)

FRENCH DOLL (Kiyoshi Korosawa)
Kurosawas TOKYO SONATA fra 2008 er en av de beste filmene de siste årene. Norgespremiere på Kosmorama og distribuert av Filmoptmistene på kino i Norge. FRENCH DOLL er en intelligent episode i en stor ”Mystery” TV-serie Kurosawa laget i 2012, med ikke mindre enn seks episoder hvor alle nærmest er å regne som fullverdige kinofilmer. Litt lettvinte estetiske løsninger og litt for tydelig ser man med det blotte øye at den tekniske kvaliteten ikke har kinostandard, men dette er i sum et stort og interessant verk.
(Karakter 5,7 av 10 mulige)

UNDER THE RAINBOW (Agnes Jaoui)
Jaoui er en av Frankrikes frodigste filmpersonligheter, både som regisøør og skuespiller. Sist så vi henne på Kosmorama i THE DANDELIONS i år. Det store gjennombruddet som regissør både kommersielt og kunstnerisk fikk hun med DE ANDRES SMAK i 2000. UNDER THE RAINBOW / AU BOUT DU CONTE er både fiffig, typisk fransk sjarmerende og med mange skarpe undertoner, men selv om den holder seg flytende skraper den litt i for stor grad bare på overflaten. Det fungerer helt greit, mange vil elske den fordi den er seg selv, men banebrytemde er det ikke.
(Karakter 6,7 av 10 mulige)

TENDERNESS / LA TENDRESSE (Marion Hänsel)
Marion Hänsel er en erfaren regissør og produsent. Født i Frankrike, men med sterk tilknytning til Belgia hvor de fleste av hennes filmer er forankret, så også LA TENDRESSE. Jeg kan ofte like filmer som ikke handler om noe som helst. Jeg ble derfor ikke skremt av denne når den bare ruslet av gårde uten noen retning. Et skilt par får beskjed om at sønnen har skadet seg i en alpinulykke i alpene. De møtes, og kjører den lange veien for å hente sønnen og kjøre han hjem igjen. Verken mer eller mindre. Det kan komme frem mye interessant mellom karakterer på en slik tur, og det ligger mye under overflaten her også. Det er nesten alltid spennende å se på den belgiske superstjernen Olivier Gourmet. Men når det morsomste i filmen er at moren plukker opp en haiker som ska til Trondheim blir det litt for lite, selv om haikeren er Sergi López i en ultraliten rolle.
(Karakter 6,3 av 10 mulige)

SOUL KITCHEN (Fatih Akin)(2009)
For å spe på og ikke bare sørge for at det å se film er jobb tok jeg meg også tid til å fylle igjen et lite hull.
Fatih Akin har lenge vært en av de mest spennende regissørene i Europa. Hans skildringer fra det tyrkiske miljøet i Tyskland er fulle av galskap og kjærlighet.
SOUL KITCHEN er en komedie full av enkle tjuvtriks, løssluppenhet og anarkistisk underliggende alvor. Det blir nesten litt vanskelig å opphøye den til stor filmkunst, til det er det for mye ”buskis”, men du verden som den holder det den lover.
(Karakter 7,3 av 10 mulige)

FEARLESS (Peter Weir)(1993)
Peter Weir var en av de store heltene personlig på 80-tallet da vi fik tak i 70-tallsfilmene han på filmklubben. THE CARS THAT ATE PARIS, PICNIC AT HANGING ROCK, THE LAST VAWE og BRENNPUNKT DJAKARTA. Krigsdramaet GALLIPOLI gjorde med nesten til passifist i 1981.
Så kom de store amerikanske suksessfilmene, som også var gode utover på slutten av 80-tallet – VITNE TIL MORD (85) og DAGEN ER DIN (89).
FEARLESS fra 1993 er av hans minst kjente og kanskje glemte filmer. Det kan man kanskje forstå fordi den er litt ujevn. Jeff Bridges overlever en flyulykke og har en tilnærmet guddommelig opplevelse av å takle traumene rundt ulykken. Filmens styrke ligger i at den rører ved overnaturlighet og guddommelighet og leker seg med det, men når den tipper over og blir for tydelig på midten taper den seg. Den redder seg inn igjen på slutten som et fint drama og er på alle mulige måter verdt å se.
(Karakter 7,0 av 10 mulige)

SON OF BABYLON (Mohamad Al-Daradji)(2010)
Det er ikke ofte man får stifte bekjentskap med en Irakisk regissør som lager film om Irak i Irak. Jeg ble oppmerksom på Al-Daradji med dokumentarfilmen IN MY MOTHERS ARMS (2011) – en samtidig film fra Irak. SON OF BABYLON (2010) handler om en ung gutt og hans bestemor som reiser fra det kurdiske området ned mot sørøst for å lete etter faren som forsvant i krigen mot amerikanerne i 1991. Filmen er velgjort og har stor intensitet, men det er mye løping i sand og den er full av både innholdsmessige og estetiske klisjeer – uten at det er et problem. Føyer seg inn i lang tradisjon både hva angår estetikk og tema som vi gjenkjenner fra de mange iranske regissørene helt siden 80-tallet.
(Karakter 6,5 av 10 mulige)

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s